fredag 29. august 2014

Den andre historien av Tatiana de Rosnay

Jeg må dessverre beklage å si at dette er en av de dårligste og kjedeligste bøkene jeg har lest på lenge. Boken kom i en bokkpakke fra Bazar Forlag, noe som var veldig hyggelig og overraskende, siden jeg ikke har spurt etter den selv. Og omslaget var så fint, og jeg likte "Saras nøkkel", så derfor var det med stor optimisme jeg gikk i gang med boken.

Bokens hovedperson er Nicolas Duhamel, som ble Nicolas Kolt etter at han ble verdensstjerne med boken og filmen "Konvolutten". Han har solt seg i glansen som litterær stjerne men opplever nå skrivesperre og reiser en helg på luksushotell til Italia med sin unge kjæreste. Der opplever han venner og familie og til slutt kjæreste som mener han er en overlegen stjerne som kun tenker på seg selv. Men innen helgen tar slutt kommer en opplevelse som setter han i gang med en ny bok.

Nicholas Duhamel blir av de Rosnay fremstilt som en klyse uten empati og kun interessert i å følge med på hva fansen skriver om han og kommenterer til han på Facebook og Twitter. Boken tar utgangspunkt i helgen i juli 2011, men hopper til fortid for å forklare suksessen med "Konvolutten" og hvordan han fikk ideen til boken.Selv om hovedpersonen er en uspiselig karakter, så trenger hun ikke å gjøre han så kjedelig. 

I utgangspunktet ikke en dårlig idé, men de Rosnay klarer ikke å fange meg som leser. Dette blir bare kjedelig. Hun skriver og skriver men kommer seg ikke videre, for meg er det mest bla, bla, bla. Synd at jeg ikke likte denne, siden jeg var så begeistret for "Saras nøkkel". Andre bloggere som heller ikke var så begeistret er Tine og Marianne på bloggen Mellom Bokstabelene. Les også Siris omtale som var svært begeistret.

onsdag 20. august 2014

Veien over klippene av Gøril Emilie Hellen

Med tanke på Bokbloggerprisen til neste år så prøver jeg å lese så mange norske bøker så mulig, og prøver i tillegg å lese noe annet enn de store navnene som dominerer høsten. Med dette i tankene spurte jeg Gyldendal om et leseeksemplar av Gøril Emilie Hellens bok "Veien over klippene".

Bokens hovedperson er Lucia. Hun lever et karriereliv i London med sin forlovede. De hadde planlagt å besøke hennes foreldre denne sommeren, Jack hadde ikke vært der og gledet seg. Men Lucia syntes det var pinlig å vise frem hvilke enkle kår hun kom fra og skylder på at moren er blitt syk og hun må dra alene. Bare noen dager etter Lucias ankomst dør moren plutselig og morens siste ønske var at Lucia skulle ta med urnen til hennes barndomssted. Et sted hun nesten ikke hadde hørt om eller vært, men siden det var morens siste ønske så ville Lucia oppfylle det. 

Og med hennes ankomst til landsbyen så møter hun gamle kjente av moren. Lucia stiller noen spørsmål, og det ene svarene hun får leder til flere spørsmål og til slutt finner Lucia ut hvorfor moren dro og noen "slektssannheter" om seg selv.

Handlingen er forutsigbar man blir ikke veldig overrasket over det som skjer, men allikevel ble jeg litt lurt på slutten, noe som absolutt trekker opp. Hellen skriver lett og ledig, det er mange dialoger som gjør det lett å lese. Og handlinger drives såpass fremover at man vil vite hva som skjer.

Det som jeg kanskje likte best var beskrivelsene av den lille italienske landsbyen på Luguriakysten. Den var så levende og flott fortalt og jeg kan se for meg et sånt sted uten å ha vært der.

Dette var absolutt en lesbar bok, som ikke gjorde uutslettelig inntrykk, men den kjedet meg heller ikke. Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

søndag 17. august 2014

Om kvelden blir namna ropa heim av Tora Seljebø

Tidlig i vinter fikk jeg et leseeksemplar fra Samlaget av denne lyrikksamlingen av Tora Seljebø. Grunnen til at jeg ønsket å lese den var først og fremst at hun kommer fra Nordmøre som meg, og at jeg var litt ivrig på å lese dikt etter all omtale som Urd av Ruth Lillegaven har fått av bokbloggere.

Men å lese en lyrikk eller en diktbok er noe annet enn å lese en vanlig roman, jeg føler at jeg må ha riktig stemning og lese den til riktig tid. Jeg leser også på Wikipedia at "lyrikk: der dreier innholdet seg rundt følelser og øyeblikkets stemning". Derfor passet det veldig bra å lese denne fine lyrikkboken da jeg var hjemme på Nordmøre på ferie.

To kvelder brukte jeg - leste den to ganger, siden den ikke er så lang, men litt krevende. Den ene kvelden hørte jeg vinden suse og gardinene blafret. Kvelden etter var det helt vindstille men innimellom hørte jeg en ugle, begge kveldene ga meg den rette stemningen.

Fra Samlaget sine sider leser jeg at dette blant annet er en poetisk fortelling om å miste noen og om å lete etter seg selv, og å finne trøst i naturen. Det jeg opplevde da jeg leste de små diktene var alle beskrivelsene av naturen. 

Et fint eksempel av de små lyriske tekstene til Tora Seljebø er på side 39:
"når ein går inn i ein skog, blir stående å sjå mot tretoppane. eg sltiller meg med ryggen mot furua. avstanden mellom oss aukar. når eg ropar etter deg raslar konglene. de finst dyr i skogen som ikkje lagar lyd. det finst rovdyr som ikkje et opp byttet etter seg. om du blir redd held handflata ut i lufta, slik, spreier kornbladet mot regnet.

Og slike vakre tekster er det som går igjen i boken, og jeg tenker tilbake til barndommen hjemme. Jeg kjenner lukta av hegg, kjenner nyklipt gress mot bare føtter, hører måkene fly over engene osv. Kanskje skjønte jeg ikke alt, men aller mest kjente jeg på de vakre tekstene om natur og dyreliv som dro meg ut av mitt liv i Oslo tilbake til barndommen hjemme. Og som Tora Seljebø selv har sagt: "poesi handler ikke om å forstå, men om å åpne seg".

Takk til Samlaget for leseeksemplar. Ander bloggere som har omtalt boken er Karen, Beathe og Berit.

fredag 15. august 2014

Biografi lesesirkel VIII

Ola Borten Moe - Portrett av en pløyboy av Elisabeth Skarsbø Moen

Jeg kjøpte denne e-boken som var den korteste av alle biografier da jeg innså at jeg ikke rakk å lese ut boken om Quisling i tropevarmen i juli. Men dette er noe av det dårligste jeg har lest av alle biografiene som jeg har lest så langt i hele mitt liv.

Denne boken om Ola Borten Moe kunne ha vært litt mer spennende enn det den var. Tenk på bestefaren, tidligere statsminister Per Borten, det kunne ha vært litt mer om oppveksten med han. Det kunne ha vært litt mer om da ha opplevde at faren ble hardt skadet på gården da Ola Borten Moe var tidlig i tenårene, men istedet er boken preget av alle stridighetene som har vært i SP.

Og akkurat alle uenighetene som har vært i SP har vi lest i alle nettaviser og papiraviser og hørt om i alle medier, så det hadde en ikke behøvd å skrive om i en bok. Og når politikeren selv ikke ønsker å bidra til boken, på grunn av uenighet med forfatteren så må dette blir veldig overfladisk.
Ola Borten Moe er forsåvidt en spennende politiker, siden han er ung og vil mye, men denne boken virket på meg som om det ble mest hastverk-arbeid. Håper andre i lesesirkelen til Ingalill har lest langt bedre bøker enn dette. Bildet av boken har jeg lånt av Vigmostad & Bjørke.

onsdag 13. august 2014

Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo

Jeg bestemte meg for å lese Tora-bøkene etter at jeg var ferdig med "Disse øyeblikk" av Herbjørg Wassmo i april, da disse bøkene er svært sentrale i Wassmos forfatterskap. Og selvsagt måtte jeg begynne med bok en, som er "Huset med den blinde glassveranda" som er første bok.

Omslaget på denne boken er svært talende for hvordan jeg oppfatter bokens hovedperson: Tora. Tora er en usikker jente som blir misbrukt av sin stefar Henrik når mora Ingrid drar på kveldsjobb. Hun opplever glede og latter sammen med sin tante og onkel Rakel og Simon, men ellers er hun  ganske ensom.

Og det er måten Wassmo formidler Toras ensomhet, redsel og smerte som gjør hele boken. Toras far var en tysker som moren ble gravid med under krigen, som en slags virkelighetsflukt dikter Tora opp historier om farmoren i Tyskland, siden hun vet at faren er død.

Jeg skal lese de andre to bøkene i seriene også, men jeg må vente litt da dette er en tøff historie om ei lita jente. Les også Tines omtale her.

Du er så lys av Tore Renberg

Da har jeg lest "Du er så lys" av Tore Renberg og dette er vel den boken jeg likte minst av de tre som er nominert til Bokblogge...