Groskro leser

"Fra jorden roper blodet" er en mannfok-bok vil jeg si, men en bok jeg likte godt! Bokens hovedperson er Tallak Nybuen. Han er en eldre mann, som jeg oppfatter det, og er ute på jakt og skadeskyter en bukk. Han leter etter den lenge, men rekker ikke ned til bygda til det blir kveld, men tar inn på en hytte faren hans har leid ut til jeger. Faren er død for en stund siden, men denne jegeren som heter Henrik, har leid hytta i lang tid. Tallak får overnatte og mennene blir enige om at de skal lete etter bukken dagen etter. Samtalen mellom Tallak og jegeren går sakte fremover. Tallak er ikke så vant til selskap, da jeg har oppfattet han som en liten einstøing der han bodde alene sammen med faren i lang tid.  Boken veksler på samtalene mellom Tallak og Henrik, og tilbakeblikk til da Tallak var barn og en ung mann. Det er en stillferdig bok, og lite som skjer, men naturbeskrivelsene og dialogene er så fint skrevet at det er vanskelig å legge fra seg boken. I tillegg var det

Denne boken kom som et overraskende leseeksemplar fra Tiden Forlag i oktober. Jeg hadde strengt tatt ikke hørt om boka, men navnet til forfatteren har jeg hørt om før, men aldri lest.  Tok noen uker før jeg kom i gang, siden jeg hadde andre bøker liggende i lesekø, men når jeg først begynte å lese, så var det vanskelig å legge den fra seg.  Boken har to hovedpersoner, det er den Joyce Hatto, en britisk pianistinne som døde i 2006. Hun brukte det siste leveåret sitt, full av kreft i kroppen, til å spille inn over 100 CD-er som viste seg å være forfalskninger. Den andre hovedpersonen er Ida, som blir kjent med Joyce da hun ville ta pianotimer med henne, men som istedet ble en samtalepartner som varte livet ut, med sjeldnere besøk etterhvert som Ida ble eldre. Joyce Hatto er en virkelig person, mens Ida er en fiktiv karakter. Bokens utgangspunkt er avsløringen om CD-forfalskningene. Da reiser Ida fra mann og barn og flytter inn på et hotellrom i London for å skrive om sin eldre v

Jeg forbereder meg meg også til Bokbloggerprisen, og jeg ser det er mange bokbloggere som kommer med sine favoritter og det vil jeg også gjøre. Min absolutte favoritt i år, leste jeg så tidlig som i mars, og det er Marit Kaldhols sin bok: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz . Den er så fin, og fortjener at langt flere leser den og er dere i tvil så les også Lena sin fine omtale. To andre bøker jeg vil fremheve er Tyskland av Liv Mossige. Hun er en debutant og nominert til P2 lytternes romanpris. En annen fin bok, som er litt lettere å lese men som jeg synes har fortjent mer oppmerksomhet er Anne Kyong-Sook Øfsti sin bok: Si at vi har hele dagen .  Jeg har lest kun to bøker i Åpen klasse, egentlig tre, men jeg dessverre ikke nominere Kaoshjerte av Lise Grimnes siden jeg kjenner henne. Men jeg har lest en fin diktsamling av Tora Seljebø: Om kvelden blir namna ropa heim . Den satte meg tilbake til barndommen hjemme på Nordmøre og det var veldig fint. Karen har skrevet

Frode Fanebust har skrevet en interessant bok om Nordjødykkerne, de modige menn som ofret liv og helse for at Norge skulle bli den oljenasjonen vi har blitt. En yrkesgruppe som Siv Jensen for flere år siden karakteriserte som "vår tid krigsseilere"  og som Frode Fanesbust mener har lurt den norske stat for en milliard eller mer. Forfatteren har skrevet en ganske kort bok, kun på 191 sider, men det er mye fakta, tall og dokumentasjon på at dykkerne faktisk har klart å lure til seg langt mer i erstatning enn det de har krav på. Blant annet er det 17 dykkere som har omkommet, og kun fire av dem var norske.  Fanebust har snakket med flere dykkere, noen står frem med navn, andre tør ikke å gjøre det, og bare det sier sitt.  Boken er litt vanskelig å omtale, da den består av mye fakta, siden dette er en sakprosabok. Og den var interessant, da jeg selv ikke visste så mye om denne saken, og ville nok ha stolt på den historien som nordjødykkerne forteller.  Dette er en kort

La meg si det med en gang, jeg kjenner Lise, så derfor blir dette en annerledes bokomtale, men jeg vil omtale den, for å holde oversikten over bøkene jeg har lest og fordi jeg vil at Lise skal vite at jeg likte boken hennes veldig godt! Første gangen jeg møtte Lise var februar 2012 da vi skulle planlegge en bokbloggertreff i forbindelse med Bokfestivalen senere på året. 2 1/2 år senere sitter hun og forteller om boka si til meg og Silje på treffet og ler når jeg sier at jeg ikke liker bøker med huldrer og overnaturlige innslag. "Da kommer du ikke til å like boken min, Gro", lo Lise, men altså det gjorde jeg. Boken handler om Minja, 16 år gammel Stovner jente, bor sammen med sin mor og er beste venn med Josef. Handlingen er delt opp i tre deler, Første del starter med Minja som våkner opp og har hukommelsestap og husker ingenting av de to siste ukene. I del to får vi vite hva som skjedde de to ukene Minja ikke husker noen ting fra, og bokens siste del prøver hun å ordne

Se det fine omslaget, alle fuglene som flyr i samme retning, unntatt den blå som flyr mot strømmen. Og hør på den fine tittelen: "Si at vi har hele dagen", det er så fint. Og når boken da er god så blir dette det reneste kinderegget. Jeg har altså lest enda en god norsk bok fra 2014, som er et resultat av Bokbloggerprisen. Boken starter med at samlivs-terapeuten Rebekka som akkurat har mistet sin yngre søster Marion, begge to adopert fra Korea til Norge da de var barn. Under en sørgemiddag hvor foreldrene har invitert venner av Marion, kommer en av vennene med forslaget om at Rebekka burde oppsøkte Marions biologiske mor. Vennen mente at også hun burde få beskjed om at Marion var død.  Rebekka fungerer dårlig i jobben og får permisjon og reiser til Sør-Korea for å finne bakgrunnen til seg og søsteren.  I Korea velger Rebekka å bo hos en koreanske familie og blir dermed kjent med I-Sook og datteren. I-Sook går og bærer på en sorg over et barn hun adopterte som ung og ugi