Om igjen av Monika Isakstuen

Denne boken kom som et overraskende leseeksemplar fra Tiden Forlag i oktober. Jeg hadde strengt tatt ikke hørt om boka, men navnet til forfatteren har jeg hørt om før, men aldri lest. 

Tok noen uker før jeg kom i gang, siden jeg hadde andre bøker liggende i lesekø, men når jeg først begynte å lese, så var det vanskelig å legge den fra seg. 

Boken har to hovedpersoner, det er den Joyce Hatto, en britisk pianistinne som døde i 2006. Hun brukte det siste leveåret sitt, full av kreft i kroppen, til å spille inn over 100 CD-er som viste seg å være forfalskninger. Den andre hovedpersonen er Ida, som blir kjent med Joyce da hun ville ta pianotimer med henne, men som istedet ble en samtalepartner som varte livet ut, med sjeldnere besøk etterhvert som Ida ble eldre.

Joyce Hatto er en virkelig person, mens Ida er en fiktiv karakter. Bokens utgangspunkt er avsløringen om CD-forfalskningene. Da reiser Ida fra mann og barn og flytter inn på et hotellrom i London for å skrive om sin eldre venninne. Hvor mye visste Ida om det som foregikk?  Og hvorfor gjorde Joyce dette?

Var det for å bli anerkjent som pianist? For i nekrologen ble det skrevet at hun var en stor pianist som ingen hadde hørt om, og dette var før avsløringene selvsagt. Og hvorfor trøster Ida seg med menn etter menn og velger å forlate sin familie? Søker hun også anerkjennelse? Ønsket de begge å bli sett? (Strengt tatt ønsker vel alle mennesker å bli sett, men noen mer enn andre.)

Det er mange spørsmål som dukket opp i hodet mitt når jeg leste boken. Men også måten den er skrevet på er så bra. Det er sprang i tid, noen ganger er det nåtid, så er det den tiden Joyce og Ida blir kjent, og så er det dialoger og brev blant annet. Dette virket forstyrrende i starten, og jeg måtte bruke noen sider på å komme meg inn i historien. Men når jeg først "skjønte" det, så var boken umulig å legge fra seg, og dette ble en av de beste leseopplevelsene så langt i år.

Andre bloggere som har lest boken er Bokmerker, Marianne, Ingalill og Anita.