Groskro leser

Jeg hadde med meg to bøker på ferie, så da jeg ble raskt ferdig med "Alltid Alice", så gikk jeg igang med "Alle ting skinner" Av Mattis Øybø. Hos Bokkilden leser jeg: Vinteren 2004 i Oslo. Det snør i en halvannen måned. Otto Horn er en ung historiker, og sammen med sine kone og fire barn blir som de fleste andre avskåret fra sine vanlige gjøremål disse dagene. Så går strømmen. Situasjonen utvikler seg til å bli mer akutt enn noen hadde regnet med, og byen forbereder seg på katastrofe. Tilværelsen er ikke lenger trygg og forutsigbar. Men betyr det at verden rundt dem har blitt mer virkelig, slik som Ottos studiekamerat hevder? Dette var en bok jeg likte bare ganske godt, men jeg likte nok Ingen er alene som jeg leste i fjor bedre. Denne boken har to handlinger. En som foregår vinteren 2004 og en som hopper litt i tid, mens Otto tenker tilbake til gammelkjæresten Helle som han ikke kan huske. Hadde jeg lest denne boken først, så hadde jeg nok ikke lest flere bøker av

I ferien leste jeg også en bok - en veldig lettlest bok, nemlig "Alltid Alice" av Lisa Genova. Men at den er lettlest betyr ikke at jeg syntes at det var en dårlig bok, for jeg likte den veldig godt. "Alltid Alice" handler om den 50-årige Alice Howland, professor på Harvard universitet, lykkelig gift og har tre voksne barn. Hun begynte å miste hukommelsen ved å glemme ord i forelesninger, ikke huske hvor hun skal løpe for å komme seg hjem fra løpeturen blant annet. Dette er en roman, og alt er oppdiktet, men det var veldig virkelighetstro og jeg fikk en stor sympati for Alice og ble berørt av historien. Boken er oppdelt med kapitler som er delt opp i måneder, slik at vi kan se at hun forverres for hver måned som går. Det er mye dialog og korte setninger, så det er en grei bok å ta med seg på stranden og lese i en ferie.

En uke i Sitges og Barcelona med ei god venninne og hennes sønn - det gjør underverker når høsten setter inn her i Norge! :-) Jeg måtte selvsagt innom den velkjente kirken til Antoni Gaudi - som skal stå ferdig en gang... Fin mosaikk i kirken. Også denne bygningen i Barcelona er et av Gaudis verk. Inngangs-partiet til Park Güell som er tegnet av Gaudi. Og vi spiste Tapas selvsagt, til og med her hvor de hadde "home-maid" Tapas :-) I den lille byen Sitges gikk vi en park med fine statuer. Trappa opp til kirken i Sitges - et veldig fint lys. Og her er Groskro på murkanten :-) Veldig fint lys den siste kvelden jeg var der! Og kirken om kvelden.

Olaug Nilssens bok "Få meg på, for faen" har jeg hørt og lest en del om, så da jeg så den på bakgårdssalget nå i høst så måtte jeg bare kjøpe den. Boken har tre hovedpersoner, hun ene er Maria som er sosiologi-student med deltidsjobb som vaskehjelp. Hun går og drømmer om å komme på Vestlandsrevyen og senere "Først og Sist", og bli en kjendis. Den andre er Alma får sin seksuelle oppvåkning når Arthur er "borti henne med pikken". Noe hun annonserer til alle på skolen, og etterhvert blir hun utstøtt og ertet. Og den siste hovedpersonen er kona til Sebjørn. Hun oppdager at alt arbeidet hun legger ned hjemme ikke blir verdsatt av hverken mannen eller de åtte døtrene. Så hun tar saken i egne hender og reiser til Oslo, og demonstrerer mot nedlegging av bygdas nepefabrikk, til tross for at hun ikke har fast jobb der. Det er en atig liten bok Olaug Nilssen har skrevet, også denne er på nynorsk. Bokens beste kapitler er når hun skriver om Alma som er så guttegærn a

I går var jeg på kino og så en norsk film som har fått veldig god omtale og derfor var forventningene veldig store også. Jeg så filmen Limbo. Den handler om norske Jo Moe som jobber i Trinidad og får etter seks måneder sin kone Sonia, og to barn ned til seg. De har mye kontakt med hans amerikanske kollega og hans svenske kone som spilles av Lena Endre. Jo har vært utro med en av sine kollegaer, og dette får Sonia vite. Dette skjer tidlig i filmen og gjør at dette ikke akkurat er en munter film. Det er dystert, det er mye trist og lite glede. Jeg ser at skuespillerne er gode, men dette ble for meg en kjedelig film. Jeg kjedet meg store deler av filmen, og og syntes at slutten var litt halveis - det var så åpen en slutt. Dette er en veldig dårlig bloggpost, men jeg syntes dette var så labert. I hvertfall i forhold til mine forventninger etter å ha sett at kritikerne trille femmere og seksere.

Jeg har lånt bildet fra Wikipedia Idag har jeg møtt en "med-blogger", nemlig damen bak bloggen Solgunn sitt . Hun kommer fra Alta og er i Oslo på et kritikerseminar på Litteraturhuset. Og i den anledning lurte jeg på om hun ikke hadde tid til en kaffe, og det hadde hun!! Og ikke bare kaffe, hun hadde til til å spise også. Og vi snakket og lo og hadde det veldig hyggelig!! Det er jo litt rart å treffe noen som du har lest bloggen til, og som du synes virker hyggelig - for det er jo ikke en gitt at praten går lett og knirkefritt for det. Men det gjorde det! Og jeg håper vi treffes igjen - enten det blir Oslo eller Nord-Norge :-) Takk for en hyggelig ettermiddag! :-)

Nok en gang har jeg lest en Arto Paasilinna bok, en bok jeg fant på bakgårdssalget. Også denne boken, "Den ulende mølleren" likte jeg godt, og må si den kommer på andre plass av de jeg har lest av Paasilinna, "Den elskelige giftblandersken" er fremdeles best i mine øyne. Den ukjente mølleren heter egentlig Gunnar Huttunen, som kommer til en nordfinsk bygd rett etter 2de verdenskrig. Han kjøper den gamle mølla i bygda og setter den i stand. De andre i bygda tror han er gal, men det er han ikke. Han har en "svakhet". Møter han motstand må han ut i skogen for å ule. Dette forstyrrer nattesøvnen til bygda og de har etterhvert ett mål: Å få erklært Gunnar Huttunen sinnsyk og få han sperret inn på galehus. Etterhvert blir dette en kamp mellom Gunnar og beboerne i bygda. Det er jo et alvorlig tema i alt det humoristiske og artige som Huttunen kommer opp i. Jeg leser med et smil om munnen og synes samtidig veldig synd på han. For hvordan skal han som skiller seg

Jeg har surfet litt rundt på nettet og fant denne oppskriften hos Niko - en oppskrift på Kari Traa-lue. Jeg er ikke helt fornøyd med denne, den ble ikke "baggy", men det gikk så fort å strikke den at det kommer nok til å bli i hvertfall en til. Den ser litt forskjellig ut fra hver side, siden jeg begynte med lilla og avsluttet med grå.

Dette min fangst fra to bakgårdssalg som jeg har vært på i Oslo.Og er veldig fornøyd. Jeg er ingen fan av finsk fjernsynsteater, men Arto Paasilinnas bøker liker jeg godt, og "Den ulende mølleren" er den sjette boken jeg leser av han i år. Det er den jeg holder på med nå, og jeg synes den er morsom. Toni Morrison har jeg hørt om, og da "Nåde" lå der til nedsatt pris, så plukket jeg med meg den. En slik liten bok leser jeg fort ut tenkte jeg, men den virker som en bok en ikke leser igjennom på noen timer - i hvertfall etter anmeldelsene jeg har lest. Boken til Nick Cave er jeg spent på. Boken "Bunny Munros død" tror jeg er en rar bok fra litt dyster artist. Krimboken "Kvinnen i buret" av Jussi Adler-Olsen gleder jeg meg til å lese. Leste de første setningene og det virker som en bok jeg liker å lese. Olaug Nilsens "Få meg på, for faen" har jeg bare hørt om, og jeg har også hørt om teaterstykket basert på boken. Lisa Genovas bok "Al

I helgen har jeg vært syk, våknet opp med vond hals, tett nese og varm panne og syntes selvsagt veldig synd på meg selv. I tre dager har jeg kun sovet, drukket vann og sett på noen DVD'er som blitt liggende usett i DVD-boksene mine. Den første jeg så var "Bienes hemmelige liv". Jeg har lest boken, som jeg likte kjempegodt. Og filmen var også veldig bra, en feel-good film, selv om den var litt trist også. I tillegg syntes jeg at de som spilte i filmen var så bra, og jeg liker godt Jennifer Hudson som Rosaleen. Boken var nok bedre, men filmen tåler absolutt å bli sett! Film nummer to var den norske "Mars og Venus" som handler om det unge paret Ida og Mathias. De har to barn og kule jobber, bor i en leilighet som Mathias ikke blir ferdig med å pusse opp. Og når Ida's jobb tar så mye tid at hun ikke rekker å se på en båt Mathias vil kjøpe og kjøper uten hennes samtykke så er separasjon ikke til å unngå. Og så må de selge leilighet, og krangle om henting av barn,

Jeg leste ferdig denne boken tidlig i går, men i hele går var jeg altfor slapp etter en forkjølelse som har holdt meg rolig to dager på rad nå. Men som sagt i tidligere innlegg så begynte jeg å lese denne boka med en gang jeg fikk den i hendene. Jeg hadde store forventninger, spesielt til språket som jeg syntes var så poetisk og vakkert i "Ingen må vite". Og jeg ble ikke skuffet!! Boka er løst basert på historien om taterjenta Maria Andersdatter som ble satt inn på tukthus i Trondheim i 1737, men som rømte i 1750 og ble satt inn igjen på livsstid samme år. Maria i Aina Basso's nye roman ble satt fri etter ett år, og da ble hun tjenestejente hos prost de Fine Boken er delt opp i små kapitler og veksler mellom nåtiden som først er på tukthuset og deretter hos prosten, og det livet Maria levde blant familie og venner på landeveien før hun ble tatt til fange. Historien om Maria er en veldig fin historie, om vennskap, lengsel og kjærlighet, men det er aller mest språket so

I sommer fikk jeg en mail fra ei på Samlaget som lurte på om jeg ville lese bok to av Aina Basso, og det hadde jeg jo tenkt. Jeg likte bok en "Ingen må vite" så godt, og har fulgt bloggen til forfatteren og lest litt om skriveprosessen, så jeg gledet meg til boken kom ut. Nå har jeg gledet meg til å åpne postkassen hele uka, og i dag kom den altså! Jeg har lånt bildet fra bloggen til Aina Basso og håper det er OK .