Vidunderbarn av Roy Jacobsen

I våres leste jeg Marions Slør av Roy Jacobsen, og syntes den var utrolig kjedelig. Tenkte jeg skulle legge den fra meg, men leste den ut på trass. Så kom jeg over denne anmeldelsen av «Vidunderbarn» hos Solgunn sitt, i tillegg til at en kollega av meg snakket så varmt om den. Så da tenkte jeg at jeg skulle gi den godeste Roy Jacobsen en sjanse til. I tillegg er han gift med hun som var læreren min i tysk grammatikk da jeg tok tysk grunnfag på Universitetet. Altså enda en grunn til å gi Roy Jacobsen en sjanse til :-)

Bak på omslaget står det: Det begynner den dagen en mystisk liten halvsøster ankommer mutters alene med Grorudbussen «med den atomladning i en lyseblå koffert».
Vi er i Berlinmurens og President Kennedy og Jurij Gagarins år. Finn bor alene med moren sin i en blokkleilighet på Årvoll i Oslo. Livet er elektrisk, vakkert og hardhendt sosialdemokratisk. Finn er lojal, opptatt av at regler skal følges. Men hos moren, som i hans øyne alltis har vært selve grunnfjellet, sporer han nå plutselig tegn på svakhet og gåtefull vingling.
Med denne sterke bardomsskildringen viser Roy Jacobsen at det å være barn både er fantastisk fint og livsfarlig.

Vidunderbarn er mye bedre enn Marions slør, i hvertfall i mine øyne. Her skildrer Roy Jacobsen en skitur, så en nesten kjenner neglebiten sprette, og en ferie de tilbragte i et telt ute i Oslo-fjorden, så du nesten kjenner lukten av hvor klamt det var i teltet da de åpnet det.

Måten Roy Jacobsen skriver på, med å forklare tapet, leiligheten som Finn og mutter bor, hvordan det ser ut på Årvoll, gjør at jeg greier å se det hele for meg. Det er veldig levende og godt fortalt. Boka er aldri kjedelig, men det er ikke en bok hvor jeg tenker at jeg må lese litt til, bare litt til, sånn som jeg tenker når jeg leser Nesbø eller Läckberg's bøker. Og jeg tror jeg har en bok til av Roy Jacobsen i bokhylla mi, det er «Frost». Kanskje jeg skal lese den også, etterhvert?