mandag 24. august 2015

Alt inkludert av Marit Eikemo

Denne boken ramlet ned i postkassen min som en prøvebok i sommer, og først nå har jeg lest den. Jeg regner med at den ferdige boken er tilnærmet helt lik så derfor omtaler jeg det jeg har lest.

Dette er historien om Agnes og hennes seksårige datter Maja, som flytter inn i et hybelhus i et helt vanlig nabolag. De eier kun det de står og går i, i tillegg til det de har hver sin koffert. De skal flytte inn i en hybel-leilighet som er helt tom og bo i begynnelsen bo sove på gulvet.

Agnes og Maja har ingen venner, men de blir fort kjent med Frøydis og hennes datter Emma, som leker godt sammen med Maja. Etterhvert surfer Agnes på Finn og finner møbler og annet som de kan fylle opp leiligheten med slik at det blir mer møblert.

Etterhvert stiller Frøydis, andre mødre på lekeplassen der Maja er og de i hybelhuset Agnes spørsmål om jobb og hva hun jobber med, og den ene løgnen avløser den andre, noe som gjøre at Agnes føler en større ensomhet enn hva hun kanskje gjorde da hun kom. 

Og hva jeg synes om boken? Jeg vet ikke helt. I starten likte jeg den godt. For dette tror jeg kan være hverdagen for noen. At en bruker hele dagen på å lete etter nye ting på Finn, bruker mye tid på dataspill, snur døgnet, slik som Agnes gjør, og da blir en ensom, selv om en har kontakt med flere. Men det jeg reagerte på var hvor kom hun fra, hvorfor dro hun til dette navnløse stedet? Hva med Majas far, hvorfor hører vi ikke om han? Og etterhvert som disse spørsmålene dukket opp, så ble jeg litt frustrert over at det ikke var noe svar til de.

Men slutten den likte jeg, faktisk. Derfor vil jeg vel si at dette ble en middels leseopplevelse. Takk til Samlaget for leseeksemplar.

lørdag 15. august 2015

Biografi lesesirkel XIV

Kjell Askildsen. et liv av Alf van der Hagen 

To måneder går fort og plutselig er det tid for biografirunde nummer fjorten i Moshonistas lesesirkel. Det er tredje gang det er forfattere som er tema, og det synes jeg er litt vanskelig, for de er ikke nødvendigvis de mest spennende personene å lese om. Men denne boken, om Kjell Askildsen, var rett og slett god og en fryd å lese.


Kjell Askildsen ble født i 1929 og boken ble skrevet i fjor, da han var 85 år. Han har levd et spennende liv, selv om han ikke virket som en mann som brukte de store ord, men hadde en forfatter som hadde gjort en god jobb med research på forhånd som intervjuet han.

Jeg kan skrive mye om han, men jeg velger ikke å være for detaljert. Han hadde en streng barndom. Vokste opp i Mandal, med religiøse foreldre, en tro han senere tok avstand fra og ble ateist. Han følte at faren holdt en viss distanser og var reservert, han er selv også glad i å være alene og sier selv han ikke har mange venner, og lite kontakt med søsken. Han giftet seg med en tysk dame som han fikk to barn med som han senere skilte seg fra da han ble forelsket i en annen dame i et selskap.

Han ble splittet fra familien under krigen, og på 50-tallet ble han sendt til Tysklandsbrigaden. Et opphold som gjorde at han lærte seg tysk og på den måten jobbet som oversetter for å få endene til å gå i hop, da han var nygift og hadde små barn.

Han debuterte med noveller på 50-tallet med en novellesamling. En samling som gjorde at han ble mindre populær hos sin far, men boken ble også forbudt på noen biblioteker fordi boken kunne tolkes som erotisk. Han dro da fra Sørlandet og til Oslo og fortsatte å skrive og fikk det store gjennombruddet på 60-tallet.

Han likte å sitte alene på pub eller cafe å skrive, da følte han at han klarte å konsentrere seg best for å skrive sine noveller, kanskje spesielt, fordi de er så ordknappe, noe som er Askildsens måte å skrive på. Og så går det litt ned for Askildsen, før det igjen blir en opptur med novellesamlingen som inneholder to noveller: Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten. Og fremover mot vår tid får han hederspriser og andre priser for sitt forfatterskap. 

Vi får også vite mer om hans privatliv, som han tydeligvis ikke var så interessert i å snakke om, men også om hvordan han har det nå, etter at han har blitt blind og ikke kan skrive mer, eller lese mer. 

Det er så mye mer en kan skrive og boken er så interessant og god, men en må på en måte stoppe en gang også, Les også Anitas omtale fra biorunden i desember. Og hos Moshonista er det flere biografier å finne.

Og til slutt så må jeg nevne at jeg har alltid syntes han så sint ut, men etter å ha lest boken, så ser han bare klok og litt trist ut.

søndag 9. august 2015

Bokhyllelesing 2015 #6

Denne uken har det vært sjette runde i Bokhyllelesingen som Hedda administrerer og temaet var en bok fra 1990-tallet. Jeg valgte en bok jeg har prøvd å lese en gang før men ga opp midtveis, allikevel har jeg ikke kvittet meg med boken og det er jeg glad for nå. For nå likte jeg boken faktisk.

Boken starter men en prolog, det er Karin Blom, som bokens hovedperson og en Sander som venter på en telefon som ikke kommer og man forstår at noe trist har skjedd.

Deretter tas vi med på et bryllup mellom Karins søster Julie og Aleksander, om dager i Oslo mellom 1990-1997 hvor Karin lyver og forfører gifte menn. Vi tas med til Amerika hvor Karins mor ble født og vi hører om forelskelsen mellom Karins besteforeldre og hvordan bestefaren slo seg opp som skredder, men døde på et brått og uforklarlig vis. Senere tas vi også med til Amerika når Anni, Karins mor, besøker sitt fødeland og blir operert og skamfert i ansiktet i et plastisk operasjon. Og til slutt avsluttes boken med at Karin passer sin nevø Sander mens foreldrene kjører med bil til Italia og de ikke ringer som lovet.

Dette var et kort handlingsreferat, og jeg husker nå grunnen til at jeg ikke likte den første gangen, det var fordi det var så mye fantasi i handlingen. Den ene kjæresten til Karin blir en gullfisk når han tar av seg bootsene. En annen gang drakk hun menn under bordet med whisky og bar, han hun ville forføre, hjem. I tillegg lyver hun mye og disse tingene likte jeg ikke sist, men etter å ha lest Murakami så synes jeg Linn Ullmann har litt murakamisk over seg. Har flere bøker av henne stående i hylla, og de blir nok lest etterhvert.

Gå inn på Hedda sin side for å se flere omtaler av bøker fra 1990-tallet.

søndag 2. august 2015

Et helt halvt år av Jojo Moyes

Jeg har lest en bok som MANGE har lest de siste to årene. Og for å være helt ærlig var jeg litt forutinntatt da jeg leste denne boken, og trodde ikke den var så god. Men denne likte jeg kjempegodt og faktisk ble jeg blank i øynene da jeg leste siste side.

Boken handler om Louisa Clark en 27 år gammel jente som jobber som kafémedarbeider, men får sparken da kafeen skal legges ned. I stedet får hun seg jobb som assistent til en 35-åring som har mistet all livsgnist da ha ble lam i et trafikkulykke. Will Traynor skal dø 6 måneder etter at Louisa blir ansatt, han skal få aktiv dødshjelp. 

Louisa synes han er en drittsekk, og Will Traynor synes hun er håpløst. men etterhvert begynner å like hverandre og de drar på en fin reise til Mauritius i håpe om at Will Traynor skal få lyst til å leve lenger enn det han har planlagt. 

Dette er jo en typisk lettlest damebok (som type legeroman), for selvsagt faller Louisa for Will, men allikevel så blir det ikke for klisjeaktig. Historien er morsom og litt trist og det var nesten litt stusslig at boka var slutt. 

Mange har blogget om boken, og her er noen omtaler: Beathe, Astrid Terese, Belinda, Berit, Ellikken.

Piken på toget av Paula Hawkins

Da har jeg lest enda en bok jeg fikk til jul. Det er flere år siden denne kom ut til jul, men det er først nå i mai at jeg har lest den, o...