mandag 29. februar 2016

The Revenant

Jeg har vært på kino, igjen faktisk! Og denne gangen så jeg The Revenant, med Leonardo diCaprio i hovedrollen og en rolle som han fikk Oscar for. Og det er fortjent.

Dette er en av de beste filmene jeg har sett i hele mitt liv. Leonardo diCaprio er pelsjegeren Glass som blir skadd i en slåsskamp med en bjørn og blir etterlagt av pelslaget sitt for å dø. Med indianere i hælene, helt alene i villmarken og hardt skadd kjempet han seg frem i villmarken. 

Han er drevet av hevnlyst av han som dro fra han i halvdød, og han klarer seg gjennom snøstormer og indianerkamper.

Det som imponerte meg mest var den brutale åpningsscenen hvor indianerne slaktet ned pelslaget Glass var en del av. Kun ca 10 av 35 overlevde. Den scenen var så grusom at jeg fikk vondt inni meg, men det var utrolig godt filmet. Og scenen hvor Glass kjemper mot bjørnen og bjørnen sikler over Glass er helt rå. Det er så troverdig at jeg igjen fikk det vondt inni meg.

Og derfra og ut er det diCaprio show. Han er utrolig god, med få dialoger. Selv om han kommer seg relativt raskt når han er alene i villmarken, så blir det aldri urealistisk for meg. Og enda mer interessant blir det når Hugh Glass faktisk har levd.

Jeg pleier ofte å bli trøtt når jeg er på kino, men fløy tiden av sted, filmen er brutal men vannvittig god. Anbefales.

Bildet er lånt fra Filmweb.

søndag 28. februar 2016

Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland

Da har jeg lest denne boken enda en gang, siden den er nominert til Bokbloggerprisen og er kortlistet med en samlesingsmåned.

Ingalill har ansvaret for samlesingen og har et godt intervju med forfatteren her, og det gjorde meg inspirert til å lese boken på nytt. Og jeg likte den denne gangen også. 

De to historiene jeg likte best sist likte jeg best denne gangen også. Det var den om langtransportkjøreren Hans Eide som forelsker seg i ei jente fra Baltikum, men omkommer under en kjøretur, og den om de to gamle kompisene som møtes da han ene prøver å bryte seg inn i den andres bil. Det viser seg at han som vil bryte opp bilen er narkoman og trenger pengene og han som eier bilen har mest sannsynlig tarmkreft.

Dette er en melankolsk bok, men ikke trist, synes jeg. Det er optimisme i det melankolske syns jeg, og nomineringen til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse er så absolutt fortjent, Les flere omtaler her.

fredag 26. februar 2016

Åpne sår av Gillian Flynn

Jeg har gått til bokhyllene mine og plukket frem en ulest bok, faktisk en bok som lå på bokbordet under det første Bokbloggertreffet vi hadde i 2012, og som ble lagt på bokbordet i 2014, da vi skulle ta med leste bøker. Jeg plukket den med i 2014, men leste den først nå altså.

Gillian Flynn er en forfatter som har begeistret mange lesere med "Flink pike", også meg delvis. Jeg syntes den var litt lang, men denne boken er bare på 250 sider så da hadde jeg store forhåpninger, men jeg ble litt skuffet.

Boken handler om Camille Preaker som jobber som journalist i Chicago etter at hun har tilbragt en tid på psykiatrisk klinikk. Hun blir sendt til hjemstedet sitt Wind Gap av sjefen sin når to unge jenter blir funnet drept der. Hun flytter hjem til sin mor og stefar og halvsøster i en stor villa hvor de har hushjelp blant annet. 

Hjemme hos mor og stefar har hennes 13 år gamle halvsøster en spesiell oppførsel. Hun lar seg dulle med av moren på dagtid, men klær seg om og drar på fest og doper seg på kveldstid og oppfører seg dårlig ovenfor sine venninner.

Camille selv strever med selvskading og opplever at det å bo hos sin mor forverrer situasjonen. Men for å overleve i det galehuset, som denne villaen faktisk er så må Camille se fortiden i øynene, hvor blant annet hennes ett år yngre søster døde som 13-14 åring. 

Boken er litt rotete skrevet synes jeg. Jeg synes også at det ble litt mange navn å forholde seg til, i tillegg til at de var like. Dette gjorde det vanskeligere å følge med. I tillegg var det utrolig mye om selvskading og mye konsumering av alkohol, som kanskje strengt tatt ikke var nødvendig i historien, og den gjorde i hvertfall ikke boka bedre i mine øyne.

 Men historien er intrikat og har en annerledes slutt enn det jeg så for meg, og derfor var den ikke superdårlig, men kun gjennomsnittlig for min del.

Anita likte boken, også Tine likte den, Rita likte også boken, også Astrid Terese likte den, Ellikken var ikke så begeistret, og Nora var veldig lunken til boken. Bildet har jeg lånt fra Font Forlag.

Edit: Silje likte boken ganske bra da hun leste den i januar. Beathe leste den i 2012 og likte den sånn passelig.

torsdag 18. februar 2016

Eplehagen av Marianne Storberg


Jeg fikk en forespørsel fra Aschehoug i januar om jeg ønsket å lese denne boken, og jeg må si jeg likte bakside teksten godt og takket ja.

Boken handler om Maren i midten av 20-årene som bor hjemme i Christiania sammen med sin far, en travel apoteker og sin mor. De bor sentralt i Christiania og opplever alt det spennende og delvis skumle som skjer i Norge fra 1813 til 1815 på nært hold.  Maren blir gift med en danske omsider, da moren hennes hadde mistet alt håp. Han døde dessverre av skuddskader han fikk i en skuddveksling og i sorgen søker Maren seg som guvernante til tre døtrer av presten i Asker.

Der holder en karismatisk prest til, Høegh, men alt er ikke som det skal i prestegården. Prestefruen har nemlig reist hjem til sin far blir det sagt, men han døde for flere år siden og Maren synes det ser ut til å presten skjuler noe for henne og barna.

Kronprinsen Karl Johan vil gi en premie til det beste jordbrukstiltaket i Norge. Og for å vinne den prisen har Høegh ansatt en svensk botaniker, nemlig Carl. Og sammen skal de plante og dyrke frem den fineste eplehagen i Norge. maren er vant til å jobbe med planter etter å ha jobbet i apotekerhagen med sin far og tilbyr sin hjelp, og snart vokser det sterke følelser mellom Maren og Carl.

Boken er veldig lettlest. Dette er en underholdningsroman uten de store overraskelsene. Teksten er god, men jeg føler at det kunne ha vært kuttet ned litt, slik at historien ble kortere. Det som jeg likte best å lese var forfatterens beskrivelser av Christiania på den tiden pluss-minus 1814. Jeg kunne se for meg hvor apotekergården lå og hvor hun stoppet på Stortorget og så videre og det er bra.

En bok som er fort lest og fort glemt, men et greit tidsfordriv på togturer. Les også Bentes omtale her, VG sin omtale her og Littkrittik her. Takk til Aschehoug for leseeksemplar. Bildet har jeg lånt herfra. 

mandag 15. februar 2016

Biografi lesesirkel XVII

Spiral av løgner - Lance Armstrongs fall av Juliet Macur

2016 starter med at jeg fikk velge kategori i Ingalills biografi lesesirkel, og siden jeg er veldig glad i sport, så ble kategorien ganske enkel. Tenkte å lese om Zlatan, men siden jeg hørte at både Ingalill og Elisabeth tenkte å lese den, gikk jeg i bokhylla og plukket fra historien om Lance Armstrongs fall fra da han var en bejublet syklist til å bli sportens største juksemaker.
Lance Armstrong er syklisten som ble verdensmester i Oslo, før han var 22 år. Han var sønn til Linda som oppdra han alene og han var et supertalent. Det gikk noen år, han tok bronse i OL 1996, men var ikke frisk. En tur til legen viste at han hadde testikkelkreft med spredning og prognosene var dårlige. Allikevel mindre enn tre år etter diagnosen vant han den første av i alt sju strake Tour de France titler.

Han vant i 1999, året før var et skandale år i Tour de France fordi da ble veldig mange tatt i doping. Men med Armstronsgs historie og seier så var TdF berget, en suksess, men så var alt basert på løgn og juks!

Det å lese denne boken har gjort meg sint. Jeg har vært rett og slett forbannet på Lance Armstrong, over at noen faktisk lyver, manipulerer, betaler seg ut fra problem på den måten som han gjorde. Det er en utrolig god bok om en er litt interessert i sport, men en kan bli forbannet som jeg ble. 

Jeg har brukt lang tid på å lese boken, og jeg har blitt sliten av å lese den. Det har vært mye doping terminologi, men aller mest er jeg sliten av å tenke på hvor mye jobb de la i det å skjule jukset og at jeg har blitt lurt!. Det var som å lese om mafiaen - rett og slett.

Jeg har ikke så mye annet å si enn at denne boken fikk frem sinnet, fikk meg sliten og jeg er glad det finnes modige folk som sto opp og sa sannheten om hvordan Lance Armstrong oppnådde alle seirene på sykkel, og at Juliet Macur skrev boken.

Les om flere omtaler hos Ingalill her. Og jeg har lånt bildet fra Platekompaniet.

søndag 7. februar 2016

The hateful eight

Da har jeg sett enda en film, og jeg er så fornøyd med det :) Denne gangen er det Tarantinos siste film, "The hateful eight". Det er lett å kjenne igjen Tarantino i denne, i hvertfall om en har sett hans to siste "Django Unchained" og "Inglourious Basterds". Denne filmen har kapitler som filmen er delt opp slik at alle spørmål blir besvart underveis.
Filmen starter med Samuel L. Jackson som stopper et hestefølge med Kurt Russel og ei dame han har jaktet på som dusørjeger. Samuel L. Jackson er selv dusørjeger med lik han skal heve penger for, men været er dårlig og han trenger hjelp for å komme seg videre. 

Hestefølget plukker med seg en til og til slutt må de ta inn på en jernvarehandel mens været skal klarne opp. Men inne på jernvarehandelen er det enda fire til og til slutt blir dette en natt for noen kommer til å dø...

Det er brutalt, det er mye blod og gørr, men allikevel er det en veldig bra film. Musikken er flott og passer veldig bra, og bildene er fine, når hestene f.eks blir filmet i nærbildet. Men litt mindre brutalitet kunne ha hjulpet på helhetsinntrykket. I tillegg er skuespillerne strålende, Kurt Rusell, Samuel L. Jakcon blant annet er veldig bra.

onsdag 3. februar 2016

Gullkysten

Jeg har vært på kino, jippi! Faktisk har jeg sett to filmer i år, men den første var den danske filmen "Gullkysten". En film med norske Jakob Oftebro i hovedrollen, og han var helt strålende.
Filmen handler om den danske slavehandelen i første halvdel av 1800-tallet. Jakob Oftebro spiller botanikeren Wulff som skal anlegge kaffeplantasjer i Ny Guinea, som i dag er Ghana. Det er kongen som sender Wulff til Afrika, men de vet ikke om den utbredte slavehandelen som foregår.

Oftebro som Wulff var veldig bra, men han snakker også veldig bra dansk og det hele blir veldig troverdig. Det er nydelig filming og veldig fin musikk i filmen også, men den er ganske brutal. Oftebro går ned 18 kilo i løpet av filmen så han får lite mat i tillegg blir han slått og sparket som slavene.

Men alt i alt en bra film, som anbefales.Bildet har jeg lånt fra Filmweb.

Og PC'en er frisk igjen, i hvertfall for en liten stund :)

Du er så lys av Tore Renberg

Da har jeg lest "Du er så lys" av Tore Renberg og dette er vel den boken jeg likte minst av de tre som er nominert til Bokblogge...