Hatet mitt får dere ikke av Antoine Leiris

Årets siste bok er lest, og det ble en fransk bok som er oversatt til norsk; "Hatet mitt får dere ikke". Det er en bok som ble til etter attentatet i Paris i november 2015, og denne boken fikk jeg av fineste Silje til jul.

Boken er tynn, det er mye luft og det går lett å lese sånn sett men handlingen og det som Antonie Leiris er bare kjempetrist og grusomt.

Fredag 13.november 2015 ble 90 mennesker drept på en rockekonsert i Bataclan, og deriblant var kona til Antonie, og han var hjemme med dere 17 månender gamle sønn. Da meldingene om attentatet tikket inn så prøvde han forgjeves å få kontakt med sin kone, men hun var da drept.

Noen dager senere skrev han et åpent brev til terroristene på Facebook, som ble delt tusenvis av ganger og som til slutt førte til denne boken "Hatet mitt får dere ikke". 

Det er tydelig at dette snur opp ned på Antonies verden. Nå må han være både mamma og pappa for sin sønn, klippe negler, lage barnemat (selv om de andre mødrene i barnehagen ikke tror han greier det selv). 

Flere bloggere som har lest boken er: Beathe, Rose-Marie, Ann-Christin, og Bente.

Kommentarer

  1. Høres ut som en spennende bok, jeg aldri har hørt om før. Godt nytt år 😀

    SvarSlett
    Svar
    1. Mer trist og en bok til ettertanke enn spennende :)

      Godt nytt år til deg også.

      Slett
  2. Absolutt en bok til ettertanke dette! Tusen takk for link :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg må linke vet du :) Og ja, en bok til ettertanke :)

      Slett
  3. Jeg elsket denne boka, og er glad for at du likte den og. Det er en viktig bok i dagens samfunn og klima der både den ene og den andre siden prøver å skape et dem og oss samfunn - noe som jeg tror bare vil skape mer hat og mer terror. Leiris er en god stemme for gråsonen, oss som ikke vil ta del i svart-hvitt tenkningen, og brevet hans på FB står som et sterkt symbol på dette. Jeg kjenner at jeg bør skrive om den nå, merker jeg. Jeg har snakket mye om den på ulike fora, men ikke på bloggen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du burde absolutt blogge om den Silje og takk for gaven! Jeg ville nok ikke ha lest den om jeg ikke hadde fått den i gave.

      Syntes tittelen på boka var fin, så jeg kjente den igjen på grunn av det, men hadde ikke fått med meg hva den handlet om. Og siden den var tynn og det var mye luft så leste jeg den fort, men det er en bok som sitter i en god stund etterpå.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Kniv av Jo Nesbø

Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale

Svøm med dem som drukner og Aldri, aldri, aldri