Salme ved reisens slutt av Erik Fosnes Hansen

Historien om Titanic som sank i april 1912 har alltid facinert meg, og facinasjonen ble ikke mindre etter storfilmen som kom i begynnelsen av 1998. Ei venninne og jeg gikk og så filmen fem ganger på tre uker, og syntes den var like fantastisk hver gang.

Derfor har jeg alltid tenkt at "Salme ved reisens slutt" MÅ jeg lese, og da jeg fant den i bokhylla som ei venninne så spurte jeg pent om å få låne den. Og boka er veldig bra, men jeg strevde med å komme igjennom den allikevel.

Boka har en rammefortelling fra 10 april 1912 da Titanic legger ut fra Southampton til skipet synker natt til 15 april, og orkester spiller mens skipet synker. Og det er disse mennene i orkesteret som vi leser om, for hver og en av de har en "bolk" i boken. Det er David fra Wien som er blir forelsket i Sofia, det er David som mister begge sine foreldre i en sykdom i India som guttunge og får en vanskelig oppvekst og barndom blant annet. Og alle disse historiene er spennede å lese, for forfatteren har skapt noen spennende karakterer.

Det som gjorde at boken var treg å lese var språket. Erik Fosnes Hansen mottok Riksmålsforbundets litteraturpris for denne boken, og det er lett å forstå. Her leser jeg "efter", "sne", blant annet som jeg husker i farten, og dette sinker lesefarten min. Men selve historien var veldig bra, og altfor god til at jeg kunne legge den fra meg uten å ha lest den ut.

Boken: lånt av ei venninne.