Mysteriet mamma av Trude Lorentzen

Tidlig i sommer fikk jeg en mail journalist Trude Lorentzen i Dagbladet med forespørsel om jeg kunne tenke meg å lese hennes bok som kommer i august og heter "Mysteriet mamma". Jeg trodde hun var en bok-debutant, men det viser seg at hun ga ut en reportasjebok på Kagge Forlag i 2005 som het for "E6 en reise gjennom nordmenns liv". Boken "Mysteriet mamma" kommer forøvrig ut på Oktober Forlag. Jeg takket selvsagt "ja" til å lese boken, og den kom til meg i manus-utgaven, siden den ikke var ferdig trykket enda.

Og boken den ble lest ut i rekordfart, for dette var en veldig bra bok. Jeg vet hva som skjer, men allikevel må jeg lese videre, i denne vakre, triste og vemodige historien om Mia Skøien Lorentzen som tok livet sitt i midten av 40-årene. Og gjennom boken prøver forfatteren å finne svar på hvorfor hun valgte å ta sitt eget liv, Trude selv var bare 15 år den gangen.

Boken starter med at Trude prøver å rydde i eskene til moren på fars loft, men minnene bare strømmer på. Så begynner historien om moren som starter med hennes ankomst til verden. Ei jente som bodde på gården der Mias mor fødte under krigen levde enda, da Trude Lorentzen begynte med researchen til boken. Senere får vi lese om morens barne og ungdomsår og til hun treffer mannen i sitt liv, og han som skal bli far til hennes barn, på Universitetet i Oslo.

Det bildet som datteren tegner av sin mor er en livsglad dame som setter pris på datteren, jobben og livet. Mia ble skilt da Trude var liten, og fikk hovedansvaret for jenta tidlig. Og at det var god oppfølging er det ingen tvil fra historiene i boken, dette var en mor som så datteren sin. Alt gikk bra, helt til hun fikk psykiske problemer på grunn av et ustemt piano. 

Da var Mia inspektør på en vidergående og hun følte at hun sviktet i jobben sin da en av elevene skulle spille "Deilig er jorden" på et ustemt piano. 472 dager etter denne hendelsen, og flere innleggelser på psykiatrisk avdeling senere, tar Mia sitt eget liv ved å hoppe ut av 7 etasje på SiA.

At dette er sårt og trist for datteren kommer tydelig og klart frem i boken og det tar over 20 år før hun greier å gå igjennom morens esker på farens loft.  Boken er lettlest, og det er først og fremst fordi det er godt skrevet. Som personlig historie er dette ikke for "klamt" som slike bøker kan bli.

Mange vil nok kalle denne boken en "sidevender", jeg hadde i hvertfall vanskeligheter med å legge den fra meg. Jeg anbefaler boken.