Enkemannsstøt av Jon Andreas Håtun

Ei venninne ga meg denne boken rett før jul, men jeg har grudd meg litt til å lese den. Det er Jon Andreas Håtun som skrive om det å miste den man elsker, i dette tilfellet sin kone Anbjørg Sætre Håtun som døde av kreft, men også det å finne nytt håp. Boken er trist, siden tematikken er det, ei ung dame dør rett etter fylte 40, men Håtun greier å få frem det triste uten at det blir sentimentalt og det er godt gjort.

"Enkemannsstøt" er en betegnelse på en smerte som er kortvarig og intens, som enkemannens sorg. Men dette er nok ikke tilfelle for Håtun. Han forteller kort hvordan de møttes, forelsket seg, flyttet sammen og giftet seg på under et år. Han forteller kort om det å miste sin kone. Men mest forteller han om det å komme seg i gjennom dagene, ukene og månedene etter tapet.

Han forteller også og fordommer som andre har, når han forelsker seg på nytt, noe kona ønsket han skulle gjøre. Han forteller om det å gå igjennom tingene til kona, og hvor vanskelig det var å kaste noe.  Alt dette er fint fortalt, og en leser kjærligheten han hadde til sin kone gjennom ordene.

Jeg likte boken godt, men så liker jeg godt bøkene om sorg. Jeg vet ikke hvorfor, men det er noe med til som gjør at jeg stadig leser slike bøker. Boken er ganske kort, kapitlene er korte og det er mye luft, men det er ikke en bok en bare sluker på kort tid for det.

Boken anbefales.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kniv av Jo Nesbø

Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale

Svøm med dem som drukner og Aldri, aldri, aldri